Nr 6 - Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik

Er det ikke koselig å få skylden for noe du ikke har noe med?

 

For eksempel få skylden for at du ikke klarer noe som en sykdom forhindrer deg i å gjøre?

Eller at den som egentlig skulle tatt ansvaret for en person, dytter det over på deg?

 

Jeg fikk i går en telefon fra en sint mor. Jeg har en bror som er lettere psykisk hemmet, man merker det ikke på han med det første. Men han har litt problemer med å forholde seg til dagligdagse situasjoner. For de fleste virker han som en helt vanlig giddalaus tenåring som ikke gidder å ta initiativ. Er nok en god kombinasjon av begge mener nå jeg. Alle guttene fra familien min har alltid vært late og giddalause =P

Men lillebroren min, den lille gutten jeg alltid har vært og kommer alltid til å være glad i, har tatt noen livsvalg siden han ble 18 som har gjort at han og jeg ikke har like mye til felles lengre. Vi deler samme DNA, et av de sterkeste båndene som finnes, vi har samme foreldre, samme fortid. Men fremtidene våre begynner å se veldig annerledes ut. Jeg har blitt voksen, jeg har en familie å ta vare på, en karriere og en vennekrest som jeg står ansvarlig for. Grunnen til at min mor var så sint var fordi jeg har invitert til et selskap med en del kompiser og også en av fetterne våre. Broren min kommer på besøk fra tid til annen, men denne gangen følte jeg at det ville være feil selskap å ha ham med på. De som kommer dit er personer som har visse holdninger som er veldig forskjellige fra min bror og hans' vennekrets.

Jeg føler det blir feil for alle involverte. Er vanskelig å forklare uten å bli for spesifikk.

Han ringte i dag og lurte på hvorfor han ikke var invitert. Deretter fulgte en samtale der jeg forklarte dette til ham igjen, hvorfor jeg ikke ville invitere ham, men at jeg uansett er glad i ham og håper han forstår hvorfor jeg tok den avgjørelsen jeg gjorde. Han reagerte fint og sa at han forstod det, og vi avtalte at han skulle komme på besøk igjen snart.

 

Men dagen før, fikk jeg kommentaren fra mor over telefon: ''Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik.'' Det fikk meg til å bli skikkelig sint. Men for å forstå reaksjonen min må man ha litt context.

 

Etter at foreldrene våre plutselig skilte seg, eller, det vil si far stakk fra oss inkl en høygravid mor. Så var det bare oss igjen. Mor, lillebror og meg. Jeg hadde aldri hatt et veldig godt forhold til mor fordi det alltid hadde vært far som var helten. Han tok oss med på turer og det var alltid noe som skjedde. Men han var alltid mer 'kompis' enn pappa. Men det kan jeg skrive mer om senere. Uansett... Mor falt alltid litt i bakgrunnen, hun skulle sikkert ønsket at ihvertfall en av oss var en jente. Men det betydde at nå startet en helt ny tid, uten far. Kun oss tre igjen. Var utrolig rart å plutselig være 'mannen' i huset. Jeg var 15, så det var ikke akkurat stort, men jeg fikk en viss ansvarsfølelse. Jeg gjorde det bra på skolen og tok meg av og til fri for å passe på søsknene mine når de var syke uten at det gikk utover karakterene. Da yngste ungen ploppet ut, så måtte mor etterhvert begynne å jobbe igjen og uten barne bidrag ble det snaut, så jeg fikk meg en jobb jeg også. Barnehage assistent ved siden av skolen. Ting begynte å gå bra, og jeg følte at vi som familie fikk det bedre og bedre for hver dag. Vi pratet mye mer sammen, delte følelsene våre og fant på ting.

Jeg følte at jeg endelig hadde et godt forhold til mor nå som vi måtte samarbeide mer alle sammen. Selvfølgelig gikk ikke alt på skinner, men ting gikk bra. Ting begynte å bli stabilt. Men av og til kan én avgjørelse forandre alt. Jeg sier ikke at jeg har noen som helst rett til å gi kritikk på dette, men jeg var og er fortsatt uenig i den avgjørelsen som plutselig ble tatt på vegne av hele familien.

 

En ny pappa...

Jeg var 17 og skjønte ikke så veldig mye av den egentlige betydningen da mor plutselig dro veldig mye ut med 'venninner.' Men jeg burde skjønt tegninga når det var en mann som dukket opp på middagsbesøk. Denne rare gretne mannen som plutselig satt der ved bordet vårt. Han dukket opp 1-2 ganger, jeg tenkte ikke så mye på det.

Plutselig fikk jeg en beskjed av mor. 'Jeg skal gifte meg!' Reaksjonen min var... 'Med hvem da?' I løpet av kort tid hadde denne rare gretne mannen flyttet inn og nå spiste han med oss hver dag. Jeg husket såvidt navnet hans. Jeg har mange ganger prøvd å tenke tilbake på om jeg ble ordentlig presentert for ham, men fortsatt husker jeg ingenting mellom 'jeg skal ut med en venninne' og 'jeg skal gifte meg.'

Var det en grunn til at mor prøvde å holde det skjult? Skammet hun seg? Var hun redd for hvordan vi reagerte? Tenk om vi ikke likte den nye typen?

 

Vet du hva? 

Det å få en vilt fremmed mann plutselig flyttende inn og ligge og pese oppå morra si i rommet over legger ikke akkurat et godt grunnlag...

 

Jeg trodde vi hadde det bra... Ihvertfall bra nok til at vi kunne prate om slikt? Men nei, det var mors avgjørelse, som om resten av familien ikke hadde noe med det å gjøre... Jeg syntes han var rar, utrolig streng på merkelige ting, hadde null forståelse for konseptet 'psykiske lidelser', veldig irrasjonell og krevde å få respekt som om han var faren vår. Det var en ganske stor omveltning i tilværelsen for oss alle. Jeg og lillebror sliter fortsatt med det hele, 5 år senere. I løpet av noen måneder flyttet jeg ut, for aldri å flytte tilbake. Jeg husker mor var på gråten og skjønte ikke hvorfor jeg reagerte slik? Hun klarte ikke å skjønne hvorfor jeg ikke likte ham, han var jo så fantastisk! Jeg husker jeg svarte noe sånt som; ''DU valgte ham, ikke jeg...''

 

Ting går bedre nå, lillebror bor fortsatt hjemme men han trives ikke spesielt. Stefaren vår har forandret seg, han er fortsatt sær, men nå går det an å komme overens. Jeg kan forstå at mor hadde behov for en mann til å erstatte tomrommet, men jeg hadde håpet at hun kom til å la det bli en tilvenningfase ihvertfall. Et spørsmål om hva vi følte om det? Det kom jo tross alt til å ha innvirkning på litt flere enn bare henne selv.

Men nei... Det var hennes avgjørelse, og hver gang jeg har prøvd å komme inn på temaet begynner hun å gråte og blir helt umulig å føre en samtale med. Hun er frustrert over at vi bare klager, fordi hun gjør så godt hun kan og hva ellers skulle hun gjort. Det hele har kanskje gjort meg litt kald, men jeg blir bare stille og respekterer at hun har tatt avgjørelser, men da får hun ta konsekvensen av de også.

Det fører oss tilbake til poenget.

 

''Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik.''

Det er helt sant. Hadde jeg vært faren hans så hadde jeg stukket avgårde og driti i familien min. Var det poenget hun ville frem til? Jeg er voksen nå, jeg har et eget liv, med mitt eget ansvar og mine egne avgjørelser. Jeg vet at jeg må ta konsekvensen av de tingene jeg sier og gjør. Men å prøve å dytte dårlig samvittighet over på meg for noe hun mener er en dårlig avgjørelse? Dronningen av dårlige avgjørelser? Faren vår en kongen av dårlige avgjørelser bare for å ha det sagt. Jeg tror, med hånden på hjerte, at uansett hvordan du er psykisk, så må man stå til regnskap for det man gjør. Selvfølgelig, noen lidelser gjør at man ikke kan noe for det, men man kommer uansett til å stå til regnskap for det. Jeg skadet meg selv, det var ikke fordi det var et bevisst valg, men fordi jeg var depressiv og mentalt ødelagt, uansett må jeg fortsatt stå til regnskap for det i dag. Jeg må gå rundt med arr på kroppen og tåle å få en bemerkelse fra tid til annen. Man skal ikke straffe alle for alt de gjør, men alt man gjør vil få konsekvenser.

Jeg har allerede dårlig samvittighet fordi jeg ikke kidnappet broren min og stakk hjemmefra. Jeg gikk og funderte på om jeg kunne klarte å ta livet til den ''nye'' pappaen vår mens han sov. Hva om jeg brant ned huset eller klipte noen ledninger på bilen hans? Skulle jeg flykte til et annet land og starte på nytt? Skulle jeg ta mitt eget liv?

Mor tror jeg var ute å kjørte hver kveld for å møte jenter... Sannheten er at jeg var ute å kjørte fordi jeg ikke ville være hjemme... Som oftest alene og med musikk på anlegget. En kveld stoppet jeg opp ved en murvegg, gikk ut og tok på den. Jeg vurderte hvor fort jeg måtte kjøre for å drepe meg selv i den. Jeg fikk heldigvis en sms fra en venn som lurte på hvordan det gikk. Det fikk meg ut av tankene mine og jeg satte meg ned bak rattet og gråt.

Hvis jeg tok mitt eget liv... hvem skulle da ta vare på lillebror...

 

''Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik?''

Vet du hva mamma? Jeg er så sinnsykt mye bedre enn faren hans... Jeg har slitt meg gjennom psykiske lidelser og kraftig depressivitet, KUN for lillebror... Jeg er fortsatt her, jeg tar meg fortsatt av ham. Hvordan våger du å påstå noe annet?...

2 kommentarer

Jeanett Hensel

01.05.2015 kl.10:28

Så bra skrevet! fin blogg :)

Riksløven

02.05.2015 kl.03:02

Jeanett Hensel:
Tusen takk. Ble kanskje litt mye følelser som affekterte ordleggingen men men =P hehe

Skriv en ny kommentar

Riksløven

Riksløven

24, Oslo

Jeg trodde dette kom til å handle om meg selv, men jeg ser nå hva som er det viktigste. Hvis jeg kan gjøre én person glad hver dag ved å være her, så er jeg fornøyd =)

Kategorier

Arkiv

hits