Nr 5 - Motivasjon, endelig har vi blitt venner igjen

Jepp da har jeg endelig fått inn en rutine! Håper jeg.

 

Nå har sofagrisen fått den late ræva si opp fra setet. Flere ganger i uken har jeg nå fått til å dra på en 30min joggetur før eller etter jobb. Og det føles fantastisk! Måtte stramme inn beltet ett hakk nå for at ikke buksa skulle gli nedover. Ligger vel på 35 størrelse nå og kanskje ned til 34 etterhvert. Bare det å se resultater gir så utrolig mye glede. Endelig har jeg kommet igang med treninga! Men det var litt av en utfordring...

 

Årsak

Jeg har alltid vært veldig tiltaksløs. Har jeg ikke fått resultater av noe med en gang, gikk det ikke lang tid før jeg begynte å miste lysten til å fortsette. Er en del AD-HD og en del mangel på selvdisiplin. Sånn som med lekser... Jeg har ALDRI vært flink til å gjøre lekser, men fikk gode resultater på skolen allikevel, så hvorfor skulle jeg anstrenge meg unødvendig? Du som jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake og gi meg selv en fik. Jeg ser i ettertid viktigheten av å gjøre så godt man kan til enhver tid. Hadde jeg bare begynt med det tidligere så kunne det kanskje blitt noe av meg også, ikke det at jeg er ulykkelig i min livssituasjon, men kanskje psyken min hadde nok vært atskillig bedre.

 

Begynnelse

Jeg fikk strekkmerker på lårene for en del år siden, men brydde meg ikke noe særlig. Jeg gikk ganske mye opp fra jeg ble 18 og begynte å få vondt i rygg og nakke på grunn av manglende trening. Har nevnt tidligere at jeg jobbet en stund som postbud, og det gikk utover rygg og skuldre. Jeg gikk og klagde og sa at jeg burde begynne å trene. Kjøpte medlemskap på et treningssenter i nærheten av jobben og begynte å dra dit etter jeg var ferdig for dagen. Begynte bra, et par dager i uka, men så sklei det ut. Jeg var sliten og hadde lite overskudd. Det jeg enda ikke hadde innsett var at et riktig kosthold er enda viktigere enn trening. For å bygge et godt og solid hus må man begynne med gode og solide materialer.

 

Midtlivskrise

Jepp, jeg er 24 og har allerede hatt en liten midtlivskrise. Det skjedde for ca 1 år siden. Jeg satt og regnet på årene og fant ut at jeg ikke ble 23, men 24. Et år hadde plutselig blitt borte... Det var da jeg endelig innså at det er snart 6 år siden jeg ''skulle begynt'' å trene. Jeg hadde fortsatt ikke gjort noe med det, og tiden løper fra meg som en... som en... sprint løper? Jeg har hatt over fire forskjellige arbeidsplasser siden da og mye hadde skjedd både innenfor min egen vennekrets og familie. Samtidig hadde det begynt å komme strekkmerker på siden av magen min som gjorde at jeg så at jeg måtte ta tak i dette ellers ville det bli permanent 'Hva er det jeg kaster bort tiden min på?' Så da bestemte jeg meg for, at vet du hva? Jeg gidder ikke være ta fatt lengre. Rett og slett orker ikke høre på maset fra andre og føle meg dårlig fordi jeg ikke 'gidder' å gjøre ting ordentlig. Det kom til å ta en del måneder før jeg kom ordentlig igang.

 

Resultater

Jeg tok en telefon til en kamerat som jobber med å coache toppidretts utøvere og spurte han om noen tips. Hvis noen kunne gi meg råd var det ham. Han lånte meg noen tilpassede sko for å hjelpe meg med kneskaden min så jeg kunne begynne å jogge. Så snart jeg kom hjem, med skoene i en pose under armen satte jeg meg ned på gulvet og tok dem på. Jeg gjorde oppvarmingen han hadde vist meg tidligere og merket at blodet strømmet rundt i bena mine. De var varme og klare for dyst. Så var det ut! Jeg holdt meg til gresset og grusen på siden av veiene. Den friske luften var som medisin og jeg kjente kroppen min prise seg lykkelig, endelig var den ute og gjorde det den var ment for å gjøre! Etter 5 minutter i nedoverbakken begynte jeg å hive etter pusten som en annen galning og nærmest kreperte.

MEN! Jeg hadde fått smaken, og nå prøvde jeg å komme meg ut så ofte som mulig.

 

Selvtillit

Når man løper, veivende med armene og peser bortover... Man føler seg så patetisk x) De første gangen syntes jeg det var flaut. Jeg jogget med hettegenser nedover ansiktet og langbukse. Jeg har så bleike legger. Jeg følte meg teit, hva kom andre til å synes. Enn hvis jeg traff noen jeg kjente? Det gjorde mye på motivasjonen og det dabbet av litt. Men så var det en setning som ble sagt til meg som gjorde at jeg forandret helt innstilling. Denne setningen kom til å forandre meg som menneske og forme resten av livet mitt. Jeg skal lage et eget innlegg om akkurat denne setningen om litt.

Det gjorde at jeg ikke lenger brydde meg, eller ihvertfall begynte å arbeide med å forandre innstillingen min. Plutselig var jeg motivert igjen! Nå er det ikke så farlig lengre. For hvorfor skal jeg bry meg om hva andre mener om livet mitt? Det er mitt liv og det er mitt ansvar. Mitt ansvar å holde helsen min igang, mitt ansvar å ta vare på meg selv. Alt som skulle til for å få meg opp av sofaen var en liten motiverende setning som begynte en lang prosess med selv bearbeidelse. Istedet for at alt er grått og trist, så ble plutselig hver dag litt lysere enn den forrige =)

 

 

Men jeg kommer med et litt mer dedikert innlegg snart, om en setning som forandret livet mitt. Håper ihvertfall én person finner noe nyttig i disse bloggene. Hvis ikke så håper jeg det er god underholdning. Uansett ønsker jeg deg alt vell!

 

Ha en flott dag! =)

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Riksløven

Riksløven

24, Oslo

Jeg trodde dette kom til å handle om meg selv, men jeg ser nå hva som er det viktigste. Hvis jeg kan gjøre én person glad hver dag ved å være her, så er jeg fornøyd =)

Kategorier

Arkiv

hits