Nr 2 - Kunsten å diskutere

Da har jeg satt meg ned for å rable litt igjen.

 

Har brukt litt tid på å lese gjennom andres blogger, er utrolig mye interessante tanker der ute =)

Prøvde å bruke hashtag men det er ikke min greie assa... Samma... Skriver uansett ikke dette med tanke på at det skal bli lest.

Er gøy å se at det ikke bare er jeg som har fritids, hehe, men det å skrive ned hva man føler er et utrolig bra verktøy. Ord, tanker og følelser som man går og bærer på. Av og til så er det ikke noen å mase på heller når det gjelder enhver tanke og idé som man selv har, så da er det godt å kunne skrive dem ned, ihvertfall for sin egen del. Går å prater med meg selv nok som det er inni hodet mitt, så nå kan jeg diskutere med meg selv på papir óg. Masete fyr jeg =P

 

Og om dét, ikke masing men diskusjon...

 

Kunsten å diskutere

Jeg har endelig funnet problemet bak min dårlige selvtillit da. Når jeg kommer opp i konfrontasjoner blir jeg ofte usikker. Ikke fordi jeg ikke har noen mening eller tanker rundt temaet, men fordi jeg rett og slett bare går i kompromiss modus. Det finnes alltid et sted i midten der vi kan møtes eller jeg kan være uenig men for å slippe å diskutere, sier meg enig i at 'joda, det kan jo være sånn.' Selv om jeg er hélt uenig eller den andre personen tar alvorlig feil.

Da jeg var mindre sa kameraten min at Donald Duck ikke var noe bra etter at Carl Barks døde. Jeg var enig og dette ble min personlige mening i flere år fremover. Helt til faren min spurte om jeg ville ha en Donald Pocket på vei til Sverige, og jeg, så voksen og kul som en 9 åring tror han er svarte pent det min kamerat hadde fortalt meg flere år tidligere. Faren min lo godt og fortalte meg at Carl Barks døde lenge før jeg ble født. Jepp, det har vært hele oppveksten min. Å mene det alle andre mener. Selvfølgelig, noen ting har jeg ment selv og kunnet forsvart, men som regel har det endt med at jeg sier meg enig med den andre personen bare for å avslutte en diskusjon.

Men nå har jeg lært at en diskusjon og en krangel, er to veldig forskjellige ting. Det er sunt å diskutere. Det gjør at man må forsvare sine synspunkter og være litt selv kritisk. Hvorfor mener jeg egentlig dette? Har jeg noen fakta rundt det eller er det noe jeg bare har hørt? Hvorfor mener jeg dette er bedre/mer riktig enn alternativet?

SLIKE ting er det jeg har hatt så lite av opp gjennom barndommen min. Med foreldre som lot barna gjøre litt som de ville og helst ville unngå at jeg og brødrene mine begynte å krangle med dem eller hverandre. Vel, nå er de skilt så det burde kanskje vært noen diskusjoner mellom dem så de ble enige om ting før ekteskapet, ikke bare etter =P Familien min er kjempe dårlige på diskusjoner. Vi vil at alle skal være glade og fornøyde og komme godt overens. Da jeg ble eldre merket jeg at jeg hadde mange sterke meninger om sære ting, og ikke noe spesielt grunnlag å basere det på. Den dagen det gikk opp for meg forsvant det lille jeg hadde igjen av selvtillit.

Jeg har nå begynt å gå inn for å diskutere. Si nei, når jeg er uenig og kreve et resonnement bak en mening ved å stille spørsmålet: 'Hvorfor?'

Og det gjelder ikke bare i samtale med andre, nei absolutt ikke. Jeg gjør dette mest mot meg selv. En av fordelene med å ha en ekstra AD-HD stemme inni hodet hehe Når jeg tenker på en ting, eller skal gjøre noe sier jeg til meg selv, 'Nei, hvorfor skal du det?' eller 'Hvorfor er det sånn?' Jeg er kanskje litt sær, men det funker. Merker bare at det er litt sent å begynne i en alder av 24 hehe Men det begynner å komme seg.

Det hele ble som en liten... Kall det 'åpenbaring,' når det først dukket opp. ''Du er utrolig dårlig på å diskutere.'' Og det var så rett!

Dét er problemet mitt! Jeg bare godtar det andre sier og stiller ikke kritiske spørsmål til hvorfor. Så det er det jeg har begynt med nå den siste måneden. Allerede merker jeg forskjell. Istedet for å forklare meg, hvis noen kommenterer håret mitt eller utseendet mitt, hobbyene mine, så har jeg heller en morsom eller god kommentar med underteksten: ''Drit og dra.''

Som feks, skulle stripe meg (trodde jeg) og fikk plutselig veldig veldig lyst blondt hår på hele hodet. Fra å være en person som ikke vil skille seg ut eller trekke for mye oppmerksomhet ble jeg plutselig en vandrende lyspære. ''Kanskje det er godt for deg, å være litt annerledes. Kanskje bra for personligheten din.'' Jeg trodde jeg skulle dø på meg... Hadde lyst til å gjemme meg inne i huset eller å barbere av resten av håret. Men hey... Hva har egentlig andre med ditt utseende å gjøre? Hvem er de til å kritisere deg? Vi er alle mennesker med våre feil og mangler, alle med sine svake og sterke sider. Så hvem har rett til å kreve en forklaring av deg? Ingen...

Fikk kommentaren, ''Haha, hva har du gjort med håret ditt?''

Før ville jeg svart: ''Hehe Vel, jeg skulle stripe det litt, og så ble det liksom litt lyst. Men bruker sølvshampoo for å dempe gul tonen litt og....'' BLA! Seriøst!!! Jeg blir sint på meg selv!!!

Nå driter jeg i det. Svar som, ''Bare innrøm det, du kommer aldri til å være like fabulous som meg'' eller ''nå er jeg også en sexy blondine'' og et blunk.

Ja, er ikke de beste svarene, men fy søren så annerledes jeg føler meg. Det hele er kanskje litt patetisk... Men Nei! Det driter jeg i. Synes du det er patetisk at jeg har selv-ironi, synd for deg =) Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre synes.

Vel, for nå prøver jeg virkelig hardt i å ikke bry meg så mye. Merker det er vanskelig. ''Det er bare å slutte med det.'' Husker jeg lo av den kommentaren. ''Bare å slutte med det?'' Tenkte, det er ikke bare bare å ''slutte'' med å ha dårlig selvtillit. Men vet du hva... Det ER faktisk så enkelt. Men det er ikke snakk om å slutte å ha dårlig selvtillit, men å akseptere at du er den personen du er, og alle andre får ryke å reise hvis de ikke kan respektere det. Hvorfor skal du respektere en person som synes mindre om deg? NEI! Drit og dra! (Det føles så deilig å si/skrive det) Drit i hva andre synes... Seff, ikke gå med hula skjørt på jobb... Eller hvorfor ikke? Hvis du føler for å dukke opp med hula skjørt på kontoret en dag, hvorfor ikke... Hvem bryr seg? Hvilken mening er det som betyr mest? Din! Ugh, jeg er så ferdig med å ''bry'' meg med hva andre synes... Drit i det og slutt å tenk på hva alle andre synes... Føler DU deg vel, ser du flott ut! Føler du deg ikke vel, se deg selv i speilet og tenk. Hvorfor er du så mye dårligere enn alle andre? Det er du ikke. Du er den beste DEG som finnes og verden kunne ikke klart seg uten. Det var 1-100000 sjanse for at akkurat DIN sæd celle ble et menneske, du er freakins like god som alle andre, nyt det!

(Jeg tar ikke ansvar for eventuell oppsigelse som det å dukke opp i hula skjørt på jobb kan føre til)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Riksløven

Riksløven

24, Oslo

Jeg trodde dette kom til å handle om meg selv, men jeg ser nå hva som er det viktigste. Hvis jeg kan gjøre én person glad hver dag ved å være her, så er jeg fornøyd =)

Kategorier

Arkiv

hits