Nr 8 - Når man leier

Hei alle sammen =)

 

 Ville dele en litt morsom, men advarende historie ang det å bo hos andre.

 

Vi møtte på intervju for å se på leiligheten. De som eide var kjempe koselige og hyggelige. Leiligheten var ca 70 kvadrat og i kjelleretasjen under selve huset. Hage, egen inngang, masse lagerplass, stort bad og kjempe sentralt. Vi hadde skikkelig lyst på den. Det stod mellom oss og et par andre søkere, men dagen etter fikk vi en telefon og leiligheten var vår!

 Innflytting gikk fort, det var ikke så mye å pakke. Vi flyttet fra en 20kvm hybel. (Og det trengtes. Inneklima var forferdelig.  Det hadde vært en vannlekkasje i dusjen og det begynte å vokse sopp ut av veggen. Ikke mugg, men en sopp. Kunne plukket den og spist den)

Så det var en enkel sak å komme seg ut og inn i det nye hjemmet vårt. Det var 'ny-oppusset' så vi tenkte ikke på å male eller styre med slikt. Etter ny sofa, oppgradering av møblementet generelt og noen bilder på veggene var det klart. Endelig hjemmet vårt =) Da sommeren kom kunne vi bruke hagen og sette opp møbler ute. Men det var fortsatt noe som ikke helt føltes hjemme.

 

Et vennlig tilbud.

 

Da huseier kom for å klippe gresset tilbød jeg meg å gjøre det for han. Et par uker senere fikk jeg mld om at han klippet gresset og lurte på om jeg kunne gjøre det samtidig. Hadde ikke anledning til å klippe plenen akkurat da så han satte klipperen ved garasjen. Etter en stund og et par klipp begynte han å stelle gressklipperen utenfor døren vår, som et lite 'hint.' Jeg jobbet mye om natten og tenkte jeg ikke skulle begynne å klippe da jeg kom hjem rundt kl 4-5 tiden. Stod opp på ettermiddagen og fyrte igang klipperen. Da fikk jeg en irritert melding om at det var litt unødvendig og klippe midt under middagen.

Jeg tenkte vi skulle ha et godt forhold til dem og tilbød meg å bygge en terrasse til dem mens de var på ferie. Fikk hjelp av en kamerat som er byggmester og satte opp en lekker terrasse. Til en latterlig pris også. Tok vel under 1/3 del av hva det burde kostet å gjøre det. Huseierne fikk skryt av naboene for den flotte terrassen. Håpet dette ville bidra til at vi fikk en hyggelig tone igjen. Der tok jeg feil.

 

Det første året gikk greit, så ble det verre.

 

Etter en lang uke skulle det bli deilig med noen røde fri dager. Men neida, på morgenen, kl 0530 begynte det å dirre i veggene. De oppe hadde tenkt til å pusse opp huset og var tydeligvis godt igang på en bærevegg. Lyden var så høy at vi ikke kunne oppholde oss på badet. Jeg måtte finne fram hørselsvern når vi skulle på do. Klokken 12 var han ferdig. Så en ganske ålreight start på dagen for å si det sånn... Spesielt etter en lang nattevakt x)

 

Hver Søndag, fra kl 7-8 var det dansedag, tydeligvis. De fyrte opp høy musikk i stua og trampet rundt i et par timer, HVER Søndag. Mor, far og ungene. Til gjengjeld satt vi og så på 'Les Miserables,' en musikal man må ha litt volum på, men vi var veldig obs på å ikke bråke for mye. Midt under filmen tikket det inn en melding. 'Tordner det i stua deres?' Jeg valgte å ikke svare på den. Vi hadde data høytalere med en bitte liten sub. Alle som har peiling på lyd vet at det er patetiske greier.

 

Så begynte kranglingen. Badet var ekstremt lytt... Vi kunne høre hva de pratet om hvis vi var på badet, og vi kunne høre hva de kranglet om når som helst ellers i huset... Vi prøvde å ha på en del musikk da vi var hjemme, ble fryktelig kleint å høre på etterhvert. Det var roping og tramping jevnlig. En dag trodde vi det hadde blitt gjort innbrudd eller kommet en fremmed person inn i huset over. Mor i huset hylte og skrek. Jeg var på vei opp da vi plutselig hørte at hun kjeftet på ungen sin... Våknet opp en lørdag morgen til 'Det er MIN dag i dag! Aaaaghhh!'

Da var det en som trampet rundt og forarget seg, ropte og skrek. Og det var ikke noen av ungene for å si det sånn. Av og til visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss, det var så sykt flaut. Hadde vært enda flauere å si ifra. Vel, vi hørte aldri at de 'holdt på' ihvertfall, men om det er noe positivt, det vet jeg ikke x)

 

Så begynte det virkelig.

 

På morgenen rundt kl 7 hørte jeg det gikk i døra. Jeg spratt opp og løp bort. (Vi hadde forsøk på innbrudd tidligere så jeg var litt på tå når det gjelder slikt) Der stod huseier og en elektriker. Jeg skjønte ikke helt hva dette gjaldt. 'Fikk du ikke meldingen?' var svaret. 'Meldingen?' Huseier begynte å bli irritert. Jeg ba dem vente og løp inn for å sjekke mobilen. Joda, melding mottatt kl 23:50. Da lå jeg og sov. Jeg ryddet bort litt klesstativ og saker som stod i gangen før jeg åpnet døren igjen. huseier var begynt å bli veldig irritabel og sendte en små klein elektriker inn i huset. Han skulle jo bare jobbe og hadde tydeligvis ikke veldig lyst til å bli blandet inn i en nabo krangel.

Ikke mange ukene etter fikk jeg beskjed om at det kom en rørlegger snart som skulle skru av hovedvannkranen. 15min senere var han der. Etter å ha vært uten vann det meste av dagen sendte jeg en melding om at det hadde vært fint å fått litt lengre varsel på slike ting. 'Det har vel egentlig ikke dere noe med...' fikk jeg tilbake.

Kort tid etter fikk vi beskjed om at det hadde vært så mye styr med oss og nå hadde det jo uansett gått så lang tid at det var på tide å skru opp leien 1000kr fra og med neste måned.

Det tok kaka.

 

Endte med at vi leverte oppsigelse samme dag...

 

Utvaskingen var drøy. Fikk melding om at 'det så hélt forferdelig ut.' Vi hadde nemlig glemt å vaske det ene vinduet og oppå et skap. De tilbød seg å vaske ferdig for oss for et par tusen. Vi dro tilbake og vasket ferdig på 30 min. Var så godt og endelig være ferdig. Det føltes som vi hadde vært på besøk hos noen i lang tid. Det hadde egentlig aldri føltes som om vi var ordentlig hjemme. Kunne skrevet mye mer, men dette er de tingene jeg synes er mest komiske x)

 

Så da den ene naboen vår nå klagde på at det var slitsomt å bo under noen, lo vi godt x) Du skulle bare visst.

 

 

 

Ha en flott dag! =)

Nr 7 - Mobbing

Har hatt en del ting å tenke på i det siste så har ikke følt for å skrive. Men nå er jeg i humør igjen hehe

Forrige innlegg var kanskje litt krast, men lå en del følelser bak det jeg skrev. Tenkte å ta opp noe litt mer Tematisert denne gangen.

 Nemlig, mobbing.

 

 

Hva er mobbing?

Det blir definert på denne måten:

''Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting og lignende. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.'' - Arbeidstilsynet

Det er mange måter å mobbe eller bli mobbet på. Noen oppfatter det de gjør som vennlig erting og bare tuller, mens en annen kan oppfatte de samme handlingene som trakassering. Det er veldig vanskelig å si spesifikt 'det' er mobbing, fordi det oppfattes forskjellig av forskjellige personer. Derfor er også den personen som ALDRI kan definere om det er mobbing eller ikke, den som utfører mobbingen. Personen som kan avgjøre om det er mobbing er kun personen som selv blir mobbet.

 

Effekt.

Hva slags effekt har mobbing på offeret? Vel, du har vel ca 100+ blogger her på Blogg.no skrevet av mobbe ofre som beskriver hvordan det har ødelagt dem psykisk og at de, selv mange år etter, fortsatt sliter med vonde følelser rundt det og lavt selvbilde. Det blir nevnt spiseforstyrrelser, stress, PTS, depresjon, angst og søvnproblemer. Enkelte saker har dukket opp der mobbingen har gått så langt at personen har tatt sitt eget liv eller kommet inn i klasserommet med et våpen og utført hevn over mobberne. (Bare se på USA) Det vil si at ting som blir utført i en periode på noen få år, på skolen etc har effekt for resten av de 70-80 årene personen lever. I tillegg alle personene rundt dem, familiene deres, kjæresten, foreldre, barn, venner. Alle får erfare konsekvensene, ikke bare offeret selv.

 

Min historie.

Jeg vet ikke hvorfor, men i barnehagen så bet jeg de andre barna. Spesielt i slutten av barnehage perioden. Jeg husker ikke mye fra den tiden, men jeg husker at jeg lekte mye alene. Barnehagen hadde en stor borg med dukker som jeg husker spesielt godt. Å stille ridderne opp i kampformasjoner og forsvare borgen fra alle fantasimonstrene husker jeg veldig klart. Det var ihvertfall her det hele startet, tror jeg.

Det fortsatte videre på barneskolen. Fra 1 klasse hadde jeg en lærer som ikke var så begeistret for barn som var annerledes. Jeg har AD-HD og en livlig fantasi. Husker spesielt en hendelse i 2 klasse, vi hadde hatt sommerferie og skulle fortelle klassen hva vi hadde gjort. Jeg hadde sett på 'Kvitebjørn kong Valomon' filmen og kanskje levd meg litt for mye inn i den, i tillegg hadde vi vært på natur historisk museum og sett på den utstoppede isbjørnen som står der og spist på en meksikansk restaurant der det hang et utstoppet/fake (hvordan kan et barn vite forskjell) alligator hode som jeg syntes var kjempe tøft. Fikk pappa til å løfte meg opp så jeg kunne plassere hodet mitt inni det åpne gapet, ikke spør hvorfor men det var gøy.

Så, da det var min tur til å fortelle hva vi hadde gjort den sommeren sa jeg at jeg hadde ridd på en isbjørn og hatt hodet inni en alligator munn (alligator, ikke krokodille, jeg var veldig nøye på sånt). Etter jeg var ferdig ba læreren meg komme opp igjen og stilte meg foran klassen. Med en streng stemme sa hun: ''Det er ikke pent å lyve.'' så henvendte hun seg til resten av klassen og fortsatte: ''Løgnere skal man ikke være venner med.'' så forlangte hun at jeg skulle fortelle klassen at det jeg hadde sagt var løgn. Jeg husker fortsatt følelsen jeg hadde da jeg sa det. Jeg gråt, delvis fordi det var en veldig flau og merkelig situasjon, men mest fordi det jeg hadde fortalt var sant, ihvertfall for meg.

Dette ble starten på en periode med ensomhet og dårlig selvtillit. Jeg hadde kun én venn, og det var fordi mødrene våre var barndoms venninner og de kjente hverandre fra tidligere av. Ellers var jeg for det meste alene og lekte i skogen ved siden av skolen. Der ble fantasimonstre, soldater og eventyr mine beste venner. Det var veldig populært å snike seg innpå meg om vinteren og kaste snøballer på meg. Endte med å bygge murer og fort for å føle meg trygg. Om sommeren bygde jeg gjerder av pinner og råtne trær. Jeg var en ridder, og utenfor var monstrene som skulle ta meg.

 

Foreldrene mine  kjente ikke noe til dette i begynnelsen, men da jeg begynte å klage på at jeg hadde vondt i nakken, begynte de å lure på hva som foregikk. Da de på foreldre møte spurte om hvor jeg satt, ble de pekt mot en pult bakerst i klasserommet. Resten av klassen satt i en hestesko, mens jeg var blitt plassert med ansiktet mot bak veggen, ryggen mot tavlen. Jeg fikk ikke lov å snu meg fordi jeg var så urolig. Det førte til en lang kamp mellom foreldrene mine og skolen som endte med at både læreren og kort tid etter, rektoren ble byttet ut. For det er jeg evig takknemlig. Men skaden var allerede gjort. Jeg var han rare sære gutten som lekte i skogen for meg selv. Når skolen skulle ha spillkveld, med brettspill og godteri (jeg elsket å spille Risk og sjakk), ville jeg heller sitte hjemme og spille på pc'n. Etter mye overtalelse dro jeg og pappa. De voksne endte opp i klasserommet med spillene mens barna var ute å lekte. Husker ingenting av den kvelden, men visstnok skal han som mobbet meg mest ha løpt inn i klasserommet og ropt etter hjelp. Rett bak han kom jeg, vill i blikket og hoppet på ham. Gav ham et par harde knyttnever i ansiktet før foreldrene våre dro oss fra hverandre. Jeg husker INGENTING av dette, må ha fått blackout eller noe.

Barneskolen var full av slike hendelser.

I begynnelsen av ungdomsskolen flyttet vi til et nytt sted. Prøvde på en ny start. Ting gikk ikke så bra mellom mor og far så de tenkte at det å flytte fra alle venner og bekjente ville hjelpe. Det er ofte slik at når man tror man tar et godt valg, er det stikk motsatt. De dro fra hverandre og jeg følte jeg kunne gjort noe for å forhindre det. Klassisk skilsmisse selv bebreidelse. Det førte til at jeg ble skikkelig depressiv, det ble så mye tanker og følelser rundt det hele at jeg ikke klarte å bearbeide det. Men nå begynner jeg å gå bort fra temaet.

Så tilbake til mobbingen. Jeg har alltid følt meg som en 'underdog,' ikke følt at det jeg har å komme med har så stor betydning. Følt meg klein og awkward. Sovet dårlig og hakket tenner i søvne. Har hatt mye frustrasjon og aggresjon inni meg som har kommet frem til de mest malplasserte tidspunkter. Feks plutselig kunne jeg eksplodere over en småting, fordi jeg gikk med så mye inni meg. Foreldrene mine skjønte ikke så mye av hvorfor jeg hadde det slik og oppførte meg så rebelsk. Jeg flyttet hjemmefra og ting begynte å stabilisere seg litt etter litt. Har hatt noen store positive livs omveltninger som gjør at jeg sitter her i dag med et smil og kan skrive om dette.

 

 

Så har mobbingen affektert meg? Ja absolutt. Hadde jeg vært et psykisk friskere menneske hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. Absolutt. Hadde jeg hatt bedre selvtillit? Definitivt. Hadde jeg vært sterkere eller et bedre menneske uten mobbingen? Absolutt ikke... Motgang gjør deg sterk. Selv om jeg av og til skulle ønske ting var annerledes er jeg glad de ikke er det. Ting så mørkt og dystert ut før, jeg holdt på å ta mitt eget liv... Men jeg er så glad at jeg kom meg gjennom det og sitter her i dag. Det gjør at jeg kan ta den erfaringen jeg har fått og bruke den til å bygge meg selv opp og hjelpe andre. Jeg har pratet med et par stykker her og delt min erfaring, fortalt dem at alt kommer til å gå bedre. Svarene jeg fikk tilbake er verdt all mobbingen i verden. For nå kan nettopp jeg hjelpe slike som er akkurat som meg, gjennom det samme som jeg måtte gå igjennom. Sammen blir vi sterkere.

 

 

Til deg som mobber

Men det betyr ikke at du som mobber gjør noe bra. Absolutt ikke! Spesielt hvis du er voksen og mobber andre, skaff deg et liv... Seriøst, er du ikke ferdig med dette enda? Har du virkelig ikke noe annet å gjøre enn å rakke ned på kollegene dine?

Leste bloggen til en person som blir mobbet på jobb.

http://minveihjem.blogg.no/

Ble mobbet så mye at personen måtte ta ut sykemelding. Jeg blir sint når jeg leser slikt. Det er da så utrolig unødvendig å oppføre seg slik mot hverandre... Jeg blir kvalm. Får lyst til å ta tak i dem og riste dem skikkelig... Kommer til å fortsette å lese om deg og håper alt blir bedre. Lykke til!

 

Så du som mobber, tenk litt på hvilke konsekvenser det får for andre. Selv om du kanskje bare ser på det som harmløs moro, så kan det ødelegge livet til den personen du mobber, familien, vennene deres, resten av livet.

Hvis noen leser dette, tenk på en person du kanskje kan ha mobbet eller gjort narr av og ring/sms/facebook dem og be om unnskyldning. Det kan ha så utrolig mye å si. Jeg sendte selv en melding for litt siden og endte opp med en hyggelig prat med en som jeg følte jeg oppførte meg dårlig mot tidligere. Det krever så lite å gjøre så mye.

 

Ha en flott dag! =)

Nr 6 - Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik

Er det ikke koselig å få skylden for noe du ikke har noe med?

 

For eksempel få skylden for at du ikke klarer noe som en sykdom forhindrer deg i å gjøre?

Eller at den som egentlig skulle tatt ansvaret for en person, dytter det over på deg?

 

Jeg fikk i går en telefon fra en sint mor. Jeg har en bror som er lettere psykisk hemmet, man merker det ikke på han med det første. Men han har litt problemer med å forholde seg til dagligdagse situasjoner. For de fleste virker han som en helt vanlig giddalaus tenåring som ikke gidder å ta initiativ. Er nok en god kombinasjon av begge mener nå jeg. Alle guttene fra familien min har alltid vært late og giddalause =P

Men lillebroren min, den lille gutten jeg alltid har vært og kommer alltid til å være glad i, har tatt noen livsvalg siden han ble 18 som har gjort at han og jeg ikke har like mye til felles lengre. Vi deler samme DNA, et av de sterkeste båndene som finnes, vi har samme foreldre, samme fortid. Men fremtidene våre begynner å se veldig annerledes ut. Jeg har blitt voksen, jeg har en familie å ta vare på, en karriere og en vennekrest som jeg står ansvarlig for. Grunnen til at min mor var så sint var fordi jeg har invitert til et selskap med en del kompiser og også en av fetterne våre. Broren min kommer på besøk fra tid til annen, men denne gangen følte jeg at det ville være feil selskap å ha ham med på. De som kommer dit er personer som har visse holdninger som er veldig forskjellige fra min bror og hans' vennekrets.

Jeg føler det blir feil for alle involverte. Er vanskelig å forklare uten å bli for spesifikk.

Han ringte i dag og lurte på hvorfor han ikke var invitert. Deretter fulgte en samtale der jeg forklarte dette til ham igjen, hvorfor jeg ikke ville invitere ham, men at jeg uansett er glad i ham og håper han forstår hvorfor jeg tok den avgjørelsen jeg gjorde. Han reagerte fint og sa at han forstod det, og vi avtalte at han skulle komme på besøk igjen snart.

 

Men dagen før, fikk jeg kommentaren fra mor over telefon: ''Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik.'' Det fikk meg til å bli skikkelig sint. Men for å forstå reaksjonen min må man ha litt context.

 

Etter at foreldrene våre plutselig skilte seg, eller, det vil si far stakk fra oss inkl en høygravid mor. Så var det bare oss igjen. Mor, lillebror og meg. Jeg hadde aldri hatt et veldig godt forhold til mor fordi det alltid hadde vært far som var helten. Han tok oss med på turer og det var alltid noe som skjedde. Men han var alltid mer 'kompis' enn pappa. Men det kan jeg skrive mer om senere. Uansett... Mor falt alltid litt i bakgrunnen, hun skulle sikkert ønsket at ihvertfall en av oss var en jente. Men det betydde at nå startet en helt ny tid, uten far. Kun oss tre igjen. Var utrolig rart å plutselig være 'mannen' i huset. Jeg var 15, så det var ikke akkurat stort, men jeg fikk en viss ansvarsfølelse. Jeg gjorde det bra på skolen og tok meg av og til fri for å passe på søsknene mine når de var syke uten at det gikk utover karakterene. Da yngste ungen ploppet ut, så måtte mor etterhvert begynne å jobbe igjen og uten barne bidrag ble det snaut, så jeg fikk meg en jobb jeg også. Barnehage assistent ved siden av skolen. Ting begynte å gå bra, og jeg følte at vi som familie fikk det bedre og bedre for hver dag. Vi pratet mye mer sammen, delte følelsene våre og fant på ting.

Jeg følte at jeg endelig hadde et godt forhold til mor nå som vi måtte samarbeide mer alle sammen. Selvfølgelig gikk ikke alt på skinner, men ting gikk bra. Ting begynte å bli stabilt. Men av og til kan én avgjørelse forandre alt. Jeg sier ikke at jeg har noen som helst rett til å gi kritikk på dette, men jeg var og er fortsatt uenig i den avgjørelsen som plutselig ble tatt på vegne av hele familien.

 

En ny pappa...

Jeg var 17 og skjønte ikke så veldig mye av den egentlige betydningen da mor plutselig dro veldig mye ut med 'venninner.' Men jeg burde skjønt tegninga når det var en mann som dukket opp på middagsbesøk. Denne rare gretne mannen som plutselig satt der ved bordet vårt. Han dukket opp 1-2 ganger, jeg tenkte ikke så mye på det.

Plutselig fikk jeg en beskjed av mor. 'Jeg skal gifte meg!' Reaksjonen min var... 'Med hvem da?' I løpet av kort tid hadde denne rare gretne mannen flyttet inn og nå spiste han med oss hver dag. Jeg husket såvidt navnet hans. Jeg har mange ganger prøvd å tenke tilbake på om jeg ble ordentlig presentert for ham, men fortsatt husker jeg ingenting mellom 'jeg skal ut med en venninne' og 'jeg skal gifte meg.'

Var det en grunn til at mor prøvde å holde det skjult? Skammet hun seg? Var hun redd for hvordan vi reagerte? Tenk om vi ikke likte den nye typen?

 

Vet du hva? 

Det å få en vilt fremmed mann plutselig flyttende inn og ligge og pese oppå morra si i rommet over legger ikke akkurat et godt grunnlag...

 

Jeg trodde vi hadde det bra... Ihvertfall bra nok til at vi kunne prate om slikt? Men nei, det var mors avgjørelse, som om resten av familien ikke hadde noe med det å gjøre... Jeg syntes han var rar, utrolig streng på merkelige ting, hadde null forståelse for konseptet 'psykiske lidelser', veldig irrasjonell og krevde å få respekt som om han var faren vår. Det var en ganske stor omveltning i tilværelsen for oss alle. Jeg og lillebror sliter fortsatt med det hele, 5 år senere. I løpet av noen måneder flyttet jeg ut, for aldri å flytte tilbake. Jeg husker mor var på gråten og skjønte ikke hvorfor jeg reagerte slik? Hun klarte ikke å skjønne hvorfor jeg ikke likte ham, han var jo så fantastisk! Jeg husker jeg svarte noe sånt som; ''DU valgte ham, ikke jeg...''

 

Ting går bedre nå, lillebror bor fortsatt hjemme men han trives ikke spesielt. Stefaren vår har forandret seg, han er fortsatt sær, men nå går det an å komme overens. Jeg kan forstå at mor hadde behov for en mann til å erstatte tomrommet, men jeg hadde håpet at hun kom til å la det bli en tilvenningfase ihvertfall. Et spørsmål om hva vi følte om det? Det kom jo tross alt til å ha innvirkning på litt flere enn bare henne selv.

Men nei... Det var hennes avgjørelse, og hver gang jeg har prøvd å komme inn på temaet begynner hun å gråte og blir helt umulig å føre en samtale med. Hun er frustrert over at vi bare klager, fordi hun gjør så godt hun kan og hva ellers skulle hun gjort. Det hele har kanskje gjort meg litt kald, men jeg blir bare stille og respekterer at hun har tatt avgjørelser, men da får hun ta konsekvensen av de også.

Det fører oss tilbake til poenget.

 

''Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik.''

Det er helt sant. Hadde jeg vært faren hans så hadde jeg stukket avgårde og driti i familien min. Var det poenget hun ville frem til? Jeg er voksen nå, jeg har et eget liv, med mitt eget ansvar og mine egne avgjørelser. Jeg vet at jeg må ta konsekvensen av de tingene jeg sier og gjør. Men å prøve å dytte dårlig samvittighet over på meg for noe hun mener er en dårlig avgjørelse? Dronningen av dårlige avgjørelser? Faren vår en kongen av dårlige avgjørelser bare for å ha det sagt. Jeg tror, med hånden på hjerte, at uansett hvordan du er psykisk, så må man stå til regnskap for det man gjør. Selvfølgelig, noen lidelser gjør at man ikke kan noe for det, men man kommer uansett til å stå til regnskap for det. Jeg skadet meg selv, det var ikke fordi det var et bevisst valg, men fordi jeg var depressiv og mentalt ødelagt, uansett må jeg fortsatt stå til regnskap for det i dag. Jeg må gå rundt med arr på kroppen og tåle å få en bemerkelse fra tid til annen. Man skal ikke straffe alle for alt de gjør, men alt man gjør vil få konsekvenser.

Jeg har allerede dårlig samvittighet fordi jeg ikke kidnappet broren min og stakk hjemmefra. Jeg gikk og funderte på om jeg kunne klarte å ta livet til den ''nye'' pappaen vår mens han sov. Hva om jeg brant ned huset eller klipte noen ledninger på bilen hans? Skulle jeg flykte til et annet land og starte på nytt? Skulle jeg ta mitt eget liv?

Mor tror jeg var ute å kjørte hver kveld for å møte jenter... Sannheten er at jeg var ute å kjørte fordi jeg ikke ville være hjemme... Som oftest alene og med musikk på anlegget. En kveld stoppet jeg opp ved en murvegg, gikk ut og tok på den. Jeg vurderte hvor fort jeg måtte kjøre for å drepe meg selv i den. Jeg fikk heldigvis en sms fra en venn som lurte på hvordan det gikk. Det fikk meg ut av tankene mine og jeg satte meg ned bak rattet og gråt.

Hvis jeg tok mitt eget liv... hvem skulle da ta vare på lillebror...

 

''Hadde du vært faren hans, så hadde du ikke behandlet ham slik?''

Vet du hva mamma? Jeg er så sinnsykt mye bedre enn faren hans... Jeg har slitt meg gjennom psykiske lidelser og kraftig depressivitet, KUN for lillebror... Jeg er fortsatt her, jeg tar meg fortsatt av ham. Hvordan våger du å påstå noe annet?...

Nr 5 - Motivasjon, endelig har vi blitt venner igjen

Jepp da har jeg endelig fått inn en rutine! Håper jeg.

 

Nå har sofagrisen fått den late ræva si opp fra setet. Flere ganger i uken har jeg nå fått til å dra på en 30min joggetur før eller etter jobb. Og det føles fantastisk! Måtte stramme inn beltet ett hakk nå for at ikke buksa skulle gli nedover. Ligger vel på 35 størrelse nå og kanskje ned til 34 etterhvert. Bare det å se resultater gir så utrolig mye glede. Endelig har jeg kommet igang med treninga! Men det var litt av en utfordring...

 

Årsak

Jeg har alltid vært veldig tiltaksløs. Har jeg ikke fått resultater av noe med en gang, gikk det ikke lang tid før jeg begynte å miste lysten til å fortsette. Er en del AD-HD og en del mangel på selvdisiplin. Sånn som med lekser... Jeg har ALDRI vært flink til å gjøre lekser, men fikk gode resultater på skolen allikevel, så hvorfor skulle jeg anstrenge meg unødvendig? Du som jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake og gi meg selv en fik. Jeg ser i ettertid viktigheten av å gjøre så godt man kan til enhver tid. Hadde jeg bare begynt med det tidligere så kunne det kanskje blitt noe av meg også, ikke det at jeg er ulykkelig i min livssituasjon, men kanskje psyken min hadde nok vært atskillig bedre.

 

Begynnelse

Jeg fikk strekkmerker på lårene for en del år siden, men brydde meg ikke noe særlig. Jeg gikk ganske mye opp fra jeg ble 18 og begynte å få vondt i rygg og nakke på grunn av manglende trening. Har nevnt tidligere at jeg jobbet en stund som postbud, og det gikk utover rygg og skuldre. Jeg gikk og klagde og sa at jeg burde begynne å trene. Kjøpte medlemskap på et treningssenter i nærheten av jobben og begynte å dra dit etter jeg var ferdig for dagen. Begynte bra, et par dager i uka, men så sklei det ut. Jeg var sliten og hadde lite overskudd. Det jeg enda ikke hadde innsett var at et riktig kosthold er enda viktigere enn trening. For å bygge et godt og solid hus må man begynne med gode og solide materialer.

 

Midtlivskrise

Jepp, jeg er 24 og har allerede hatt en liten midtlivskrise. Det skjedde for ca 1 år siden. Jeg satt og regnet på årene og fant ut at jeg ikke ble 23, men 24. Et år hadde plutselig blitt borte... Det var da jeg endelig innså at det er snart 6 år siden jeg ''skulle begynt'' å trene. Jeg hadde fortsatt ikke gjort noe med det, og tiden løper fra meg som en... som en... sprint løper? Jeg har hatt over fire forskjellige arbeidsplasser siden da og mye hadde skjedd både innenfor min egen vennekrets og familie. Samtidig hadde det begynt å komme strekkmerker på siden av magen min som gjorde at jeg så at jeg måtte ta tak i dette ellers ville det bli permanent 'Hva er det jeg kaster bort tiden min på?' Så da bestemte jeg meg for, at vet du hva? Jeg gidder ikke være ta fatt lengre. Rett og slett orker ikke høre på maset fra andre og føle meg dårlig fordi jeg ikke 'gidder' å gjøre ting ordentlig. Det kom til å ta en del måneder før jeg kom ordentlig igang.

 

Resultater

Jeg tok en telefon til en kamerat som jobber med å coache toppidretts utøvere og spurte han om noen tips. Hvis noen kunne gi meg råd var det ham. Han lånte meg noen tilpassede sko for å hjelpe meg med kneskaden min så jeg kunne begynne å jogge. Så snart jeg kom hjem, med skoene i en pose under armen satte jeg meg ned på gulvet og tok dem på. Jeg gjorde oppvarmingen han hadde vist meg tidligere og merket at blodet strømmet rundt i bena mine. De var varme og klare for dyst. Så var det ut! Jeg holdt meg til gresset og grusen på siden av veiene. Den friske luften var som medisin og jeg kjente kroppen min prise seg lykkelig, endelig var den ute og gjorde det den var ment for å gjøre! Etter 5 minutter i nedoverbakken begynte jeg å hive etter pusten som en annen galning og nærmest kreperte.

MEN! Jeg hadde fått smaken, og nå prøvde jeg å komme meg ut så ofte som mulig.

 

Selvtillit

Når man løper, veivende med armene og peser bortover... Man føler seg så patetisk x) De første gangen syntes jeg det var flaut. Jeg jogget med hettegenser nedover ansiktet og langbukse. Jeg har så bleike legger. Jeg følte meg teit, hva kom andre til å synes. Enn hvis jeg traff noen jeg kjente? Det gjorde mye på motivasjonen og det dabbet av litt. Men så var det en setning som ble sagt til meg som gjorde at jeg forandret helt innstilling. Denne setningen kom til å forandre meg som menneske og forme resten av livet mitt. Jeg skal lage et eget innlegg om akkurat denne setningen om litt.

Det gjorde at jeg ikke lenger brydde meg, eller ihvertfall begynte å arbeide med å forandre innstillingen min. Plutselig var jeg motivert igjen! Nå er det ikke så farlig lengre. For hvorfor skal jeg bry meg om hva andre mener om livet mitt? Det er mitt liv og det er mitt ansvar. Mitt ansvar å holde helsen min igang, mitt ansvar å ta vare på meg selv. Alt som skulle til for å få meg opp av sofaen var en liten motiverende setning som begynte en lang prosess med selv bearbeidelse. Istedet for at alt er grått og trist, så ble plutselig hver dag litt lysere enn den forrige =)

 

 

Men jeg kommer med et litt mer dedikert innlegg snart, om en setning som forandret livet mitt. Håper ihvertfall én person finner noe nyttig i disse bloggene. Hvis ikke så håper jeg det er god underholdning. Uansett ønsker jeg deg alt vell!

 

Ha en flott dag! =)

 

Nr 4 - Hva er selvskading!?

Ved å ''blogg-shoute'' dette går jeg imot alt jeg står for som blogger, men dette er er såpass viktig tema at jeg må få det ut.

(Jeg skriver dette veldig generelt, det er alltid mange andre faktorer som kan spille inn, jeg bare prøver å gjøre det enkelt og tydelig.)

 

Jeg har lagt merke til at etter topp-blogger Elise la ut et innlegg angående dette ble det full fyr og flamme rundt temaet, nemlig 'selvskading.'

http://sophieelise.blogg.no/1429638582_21042015.html

Dukket opp mange andre innlegg som slaktet denne uttalelsen. Men prøv å se på det objektivt.

 

Elise vil bare advare andre mot å lage arr på seg selv fordi, og det kan jeg kan skrive under på, når man begynner å komme ut av depresjonen kommer man til å angre på det og ofte prøve å skjule det eller til og med være flau over at man har gjort seg annerledes. Jeg har lenge holdt meg langt borte fra singlet nettopp på grunn av dette. Men her ligger også grunn for reaksjon. Konsekvens, er det SISTE en depressiv person tenker på når de er midt oppi det og har det vondt og vanskelig. For å ta det enkelt og for at dere som aldri har vært deprimerte skal forstå hva dette innebærer:

 

1. Depressivitet

Dette er ofte en følelse som kommer av dårlig selvtillit eller usikkerhet. Ofte etter foreldre har skilt/separert seg og barnet sitter igjen med masse følelser og tanker. Kunne JEG gjort noe for å forhindre det? Hva kommer egentlig til å skje nå? Det kan også komme, gjerne i kombinasjon, med mobbing, misbruk, dårlig miljø hjemme og mange mange andre ting. Depresjon er ikke noe man bare kan 'slutte' med. Det er en indre følelse som går og gnager dypt inne en person som de ikke får gjort noe med på nåværende tidspunkt. Mange trenger STOR hjelp for å komme ut av denne dårlige sirkelen, og selv da sliter de fleste med det gjennom hele livet i større eller mindre grad.

2. Smerten

Man går og gnager på dette og smerten av sin egen selv-fordømmelse og usikkerhet blir så stor at man ikke orker mer. Derfor er det mange, ikke alle, som tyr til å skade seg selv for å får en viss 'avkobling.' Det har som oftest ingenting med å ville ta sitt eget liv, men med at man har det så vondt inni seg at man skader seg selv for å ta oppmerksomheten bort fra de dype mørke tankene og følelsene på innsiden. Fordi personer i en slik situasjon ofte ikke har noen annen form for utløp for følelsene sine. Foreldre kan ofte være uvitende, venner kan ha problemer med å forstå, og folk rundt, kolleger, skolekamerater kan være negativt innstilt og til og med mobbe eller prøve å ignorere det hele fordi de ikke forstår og vil derfor heller ikke ta stilling til dette. Det kan gjøre utrolig vondt å måtte gå gjennom dette alene.

3. Holde ut

Veldig mange holder på med dette en stund (ofte gjennom store deler av livet) fordi de ikke klarer å bearbeide den plutselige strømmen av tanker og følelser som kom av en oppstått situasjon. Skilsmisse, misbruk etc. Det blir rett og slett for mye, og når en ungdom som er spesielt utsatt, midt i puberteten med masse hormoner, nye følelser, nye forandringer og sine egne utfordringer, er det veldig lett at en slik plutselig situasjon (i tillegg til alt det andre man allerede prøver å bearbeide) gjør at det blir litt for mye. Man blir gjerne ikke depressiv bare sånn uten videre. Det er alltid en grunn. Så grunnen til at man skader seg selv, er ikke for å ha det vondt kun for smerten skyld, men for å holde ut i mangel av andre måter å bearbeide problemet sitt på. Det er en utrolig vanskelig situasjon og alle takler ungdomstiden forskjellig.

4. Grunnlag for uttalelse

Jeg ble selv mobbet siden 1.klasse, av læreren riktignok, fordi jeg var annerledes. Jeg hadde kun 1 venn gjennom hele barneskolen. De andre elevene hadde fått beskjed at 'slike barn burde man ikke være venner med.' Jeg følte at jeg aldri hadde noen rundt meg bortsett fra mamma og pappa. Når jeg begynte på ungdomsskolen og ting begynte å bli bedre, jeg fikk et par hyggelige venner og selvtilliten begynte å komme tilbake, tok pappa meg plutselig med ut for å hilse på den nye mammaen min... Ikke lenge etter flyttet pappa ut og den personen jeg hadde sett mest opp til var borte, forlot hele familien. Meg, søsknene mine og en høygravid mamma... Det var i denne tiden jeg virkelig ble depressiv. Den eneste faktoren jeg hadde kunnet stle på, at mamma og pappa alltid var der, denne illusjonen var borte. Er mange andre detaljer rundt dette, men lang historie kort. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til dette. Jeg har tydelige arr på kroppen på grunn av at jeg ikke antehvordan jeg skulle takle sorgen og usikkerheten. Når jeg blødde (og som reaksjon på Elises uttalelse om at hun brukte den skarpeste kniven i skuffen, det gjorde ikke jeg...) fikk jeg vondt og da ble alt det kaoset som var inni hodet mitt borte for en kort stund, og kroppen min fokuserte på at jeg hadde vondt. Det var som en frigjørelse. Det var alltid like mye tårer som blod når det ble for ille. Hmm... Dette ble kanskje litt groteskt, men det er for å beskrive hvilken utrolig smerte som kommer av depressivitet og at selvskading er ikke noe man gjør for å få oppmerksomhet eller uten grunn.

5. Hjelp

Det personer som lider av depressivitet trenger er ikke en løsning, eller en problemfikser. Det hjelper ikke å ta bort kniven. Problemet er på innsiden. Det som hjalp meg, og fortsatt hjelper meg gjennom tunge tider er venner som er der for deg. Venner som ikke krever en logisk forklaring på hvorfor jeg har det vondt. Fordi det er ikke alltid en god eller lett måte å beskrive følelsene på. En som ikke gjør narr eller prøver å bagatellisere problemene dine. Det kan ofte bare gjøre ting verre. Men heller som gir deg en klem og viser at de bryr seg om deg. Som vet at du har det vondt og er der for deg. Det eneste man kan få gjort er å holde ut, og bearbeide det litt etter litt. Depressive mennesker trenger tid og omtanke. Vær en god venn, vær et godt menneske! Kjenner du en som er depressiv eller skader seg selv, gi dem en klem. Finn på noe med dem, vær der for dem, vær en god venn og lytt.

 

Det er viktig å ikke skamme seg over at man har en fortid. Alt man har opplevd hittil er det som gjør at du er den flotte personen du er i dag, på godt og vondt. Det kan være flaut at andre legger merke til arr og slikt, men hvis du tenker over det, hva har de egentlig med det å gjøre? Hvilken rett har de til å dømme deg? Det at man har arr på kroppen og tørr å vise dem betyr jo bare at du har kommet over det og er en mye sterkere person enn det du var før. Det skal utrolig mye til for å komme seg gjennom en depresjon, eller ihvertfall lære å takle den og leve med det. Uansett er hver enkelt persons depresjon forskjellig og alle har forskjellige måter å takle det på, ingen situasjon er lik. Derfor er det ingen 'fasit' på hvordan å komme seg gjennom slikt.

 

Jeg ville bare få klarhet i hva dette innebærer for de fleste. Håper det var noe fornuftig i dette. Dette er ihvertfall det jeg mener om saken, i lys av min egen og mine venners erfaring. Lykke til alle sammen, vit at du er ikke alene!

 

Ha en flott dag! =)

 

Nr 3 - Trening og kosthold

Uff, trening... Min nest største fjelltopp...

Jeg har aldri vært noe flink til å trene. Var aktiv og syklet mye rundt da jeg var mindre, men blitt mindre og mindre som årene gikk. Kanskje gjort noen situps av og til og prøvd å gå mest mulig. Har aldri hatt noe problem med overvekt heldigvis, men har jo alltid hatt litt mage og vært litt smålubben. Husker jeg begynte på videregående, en yrkesrettet linje. Der fikk jeg mer mosjon enn jeg noen gang hadde fått før, spiste opptil 10 brødskiver med salami til lunsj og begynte å få litt mer markerte muskler. Første gang jeg så antydning til linjer på magen skrøt jeg på meg sixpack og var helt i 100 x) haha

Så flyttet jeg hjemmefra og begynte og jobbe. Var litt frem og tilbake men fikk etterhvert en ganske aktiv jobb, nemlig postbud. Der ble det mye løping men også mye Macern. Var da jeg virkelig begynte å legge på meg. Da jeg var 18 var str 36 kjempe stort! Kunne nesten fått plass til to av meg inni, nå bruker jeg 38... Har jo selvfølgelig vokst litt, så er ikke alt som er grunnet dårlig kosthold. Men har hele tiden pratet om at jeg burde begynne å trene osv osv...

Men det er så slitsomt å begynne... Er mye mer fristende, når man kommer hjem fra en lang dag på jobb, å sette seg ned og sjekke ut AngryJoe eller PewDiePie på youtube, fikse noe mat og slappe av med et spennende spill. StarDrive 2 er faktisk skikkelig stilig =P

Å begynne treninga er et tiltak...

Men begynte i ny jobb for litt siden, (virker kanskje som jeg bytter jobb hver 6måned og det stemmer nokså riktig) men nå er det et strengere krav til helse og veldig treningspress. Det fikk meg til å begynne med push-ups. Har en skulderskade fra ishockey som gjør at jeg får vondt av å anstrenge skulderen og har derfor gitt opp push-ups helt. Klarte såvidt 1. Men nå har det gått 6 år siden uhellet og jeg bestemte meg for å prøve. Kjenner en fyr som jobber med å trene idrettsfolk så tenkte jeg skulle høre med en profesjonell før jeg begynte. Fikk noen tips til øvelser for å styrke støtte muskulatur og div. Etter bare et par uker var jeg oppe i 5 fulle push-ups. Nå ligger jeg på ca 12 per sett! =)

Men det å få en rutine på det har vært veldig vanskelig. Har gått veldig sporadisk. En uke innimellom med masse trening, og så opptil flere måneder før jeg kom meg ut igjen. Tror det går bedre nå, men kun tiden vil vise. Har fått til å komme meg på en 20min joggetur før jobb, et par ganger i uka i det siste. Fått hengt opp stang og får tatt noen pull-ups hver dag.

I tilegg har jeg totalt endret kostholdet, og det leder oss inn på et annet tema, nemlig ''dietter.'' Men det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. MEN har endret kosthold og livsstil nå, spiser mye mindre fast-food og mye mer fisk. Masse grønnsaker. Til og med kjøpt inn en juice blender og lager egen appelsinjuice og grønnsaksjuice. Sparer penger OG slipper alle konserveringsmidlene og de rare tingene de putter i juicen i butikken. Har allerede begynt å se en liten bedring.

Håper bare det varer =)

Nr 2 - Kunsten å diskutere

Da har jeg satt meg ned for å rable litt igjen.

 

Har brukt litt tid på å lese gjennom andres blogger, er utrolig mye interessante tanker der ute =)

Prøvde å bruke hashtag men det er ikke min greie assa... Samma... Skriver uansett ikke dette med tanke på at det skal bli lest.

Er gøy å se at det ikke bare er jeg som har fritids, hehe, men det å skrive ned hva man føler er et utrolig bra verktøy. Ord, tanker og følelser som man går og bærer på. Av og til så er det ikke noen å mase på heller når det gjelder enhver tanke og idé som man selv har, så da er det godt å kunne skrive dem ned, ihvertfall for sin egen del. Går å prater med meg selv nok som det er inni hodet mitt, så nå kan jeg diskutere med meg selv på papir óg. Masete fyr jeg =P

 

Og om dét, ikke masing men diskusjon...

 

Kunsten å diskutere

Jeg har endelig funnet problemet bak min dårlige selvtillit da. Når jeg kommer opp i konfrontasjoner blir jeg ofte usikker. Ikke fordi jeg ikke har noen mening eller tanker rundt temaet, men fordi jeg rett og slett bare går i kompromiss modus. Det finnes alltid et sted i midten der vi kan møtes eller jeg kan være uenig men for å slippe å diskutere, sier meg enig i at 'joda, det kan jo være sånn.' Selv om jeg er hélt uenig eller den andre personen tar alvorlig feil.

Da jeg var mindre sa kameraten min at Donald Duck ikke var noe bra etter at Carl Barks døde. Jeg var enig og dette ble min personlige mening i flere år fremover. Helt til faren min spurte om jeg ville ha en Donald Pocket på vei til Sverige, og jeg, så voksen og kul som en 9 åring tror han er svarte pent det min kamerat hadde fortalt meg flere år tidligere. Faren min lo godt og fortalte meg at Carl Barks døde lenge før jeg ble født. Jepp, det har vært hele oppveksten min. Å mene det alle andre mener. Selvfølgelig, noen ting har jeg ment selv og kunnet forsvart, men som regel har det endt med at jeg sier meg enig med den andre personen bare for å avslutte en diskusjon.

Men nå har jeg lært at en diskusjon og en krangel, er to veldig forskjellige ting. Det er sunt å diskutere. Det gjør at man må forsvare sine synspunkter og være litt selv kritisk. Hvorfor mener jeg egentlig dette? Har jeg noen fakta rundt det eller er det noe jeg bare har hørt? Hvorfor mener jeg dette er bedre/mer riktig enn alternativet?

SLIKE ting er det jeg har hatt så lite av opp gjennom barndommen min. Med foreldre som lot barna gjøre litt som de ville og helst ville unngå at jeg og brødrene mine begynte å krangle med dem eller hverandre. Vel, nå er de skilt så det burde kanskje vært noen diskusjoner mellom dem så de ble enige om ting før ekteskapet, ikke bare etter =P Familien min er kjempe dårlige på diskusjoner. Vi vil at alle skal være glade og fornøyde og komme godt overens. Da jeg ble eldre merket jeg at jeg hadde mange sterke meninger om sære ting, og ikke noe spesielt grunnlag å basere det på. Den dagen det gikk opp for meg forsvant det lille jeg hadde igjen av selvtillit.

Jeg har nå begynt å gå inn for å diskutere. Si nei, når jeg er uenig og kreve et resonnement bak en mening ved å stille spørsmålet: 'Hvorfor?'

Og det gjelder ikke bare i samtale med andre, nei absolutt ikke. Jeg gjør dette mest mot meg selv. En av fordelene med å ha en ekstra AD-HD stemme inni hodet hehe Når jeg tenker på en ting, eller skal gjøre noe sier jeg til meg selv, 'Nei, hvorfor skal du det?' eller 'Hvorfor er det sånn?' Jeg er kanskje litt sær, men det funker. Merker bare at det er litt sent å begynne i en alder av 24 hehe Men det begynner å komme seg.

Det hele ble som en liten... Kall det 'åpenbaring,' når det først dukket opp. ''Du er utrolig dårlig på å diskutere.'' Og det var så rett!

Dét er problemet mitt! Jeg bare godtar det andre sier og stiller ikke kritiske spørsmål til hvorfor. Så det er det jeg har begynt med nå den siste måneden. Allerede merker jeg forskjell. Istedet for å forklare meg, hvis noen kommenterer håret mitt eller utseendet mitt, hobbyene mine, så har jeg heller en morsom eller god kommentar med underteksten: ''Drit og dra.''

Som feks, skulle stripe meg (trodde jeg) og fikk plutselig veldig veldig lyst blondt hår på hele hodet. Fra å være en person som ikke vil skille seg ut eller trekke for mye oppmerksomhet ble jeg plutselig en vandrende lyspære. ''Kanskje det er godt for deg, å være litt annerledes. Kanskje bra for personligheten din.'' Jeg trodde jeg skulle dø på meg... Hadde lyst til å gjemme meg inne i huset eller å barbere av resten av håret. Men hey... Hva har egentlig andre med ditt utseende å gjøre? Hvem er de til å kritisere deg? Vi er alle mennesker med våre feil og mangler, alle med sine svake og sterke sider. Så hvem har rett til å kreve en forklaring av deg? Ingen...

Fikk kommentaren, ''Haha, hva har du gjort med håret ditt?''

Før ville jeg svart: ''Hehe Vel, jeg skulle stripe det litt, og så ble det liksom litt lyst. Men bruker sølvshampoo for å dempe gul tonen litt og....'' BLA! Seriøst!!! Jeg blir sint på meg selv!!!

Nå driter jeg i det. Svar som, ''Bare innrøm det, du kommer aldri til å være like fabulous som meg'' eller ''nå er jeg også en sexy blondine'' og et blunk.

Ja, er ikke de beste svarene, men fy søren så annerledes jeg føler meg. Det hele er kanskje litt patetisk... Men Nei! Det driter jeg i. Synes du det er patetisk at jeg har selv-ironi, synd for deg =) Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre synes.

Vel, for nå prøver jeg virkelig hardt i å ikke bry meg så mye. Merker det er vanskelig. ''Det er bare å slutte med det.'' Husker jeg lo av den kommentaren. ''Bare å slutte med det?'' Tenkte, det er ikke bare bare å ''slutte'' med å ha dårlig selvtillit. Men vet du hva... Det ER faktisk så enkelt. Men det er ikke snakk om å slutte å ha dårlig selvtillit, men å akseptere at du er den personen du er, og alle andre får ryke å reise hvis de ikke kan respektere det. Hvorfor skal du respektere en person som synes mindre om deg? NEI! Drit og dra! (Det føles så deilig å si/skrive det) Drit i hva andre synes... Seff, ikke gå med hula skjørt på jobb... Eller hvorfor ikke? Hvis du føler for å dukke opp med hula skjørt på kontoret en dag, hvorfor ikke... Hvem bryr seg? Hvilken mening er det som betyr mest? Din! Ugh, jeg er så ferdig med å ''bry'' meg med hva andre synes... Drit i det og slutt å tenk på hva alle andre synes... Føler DU deg vel, ser du flott ut! Føler du deg ikke vel, se deg selv i speilet og tenk. Hvorfor er du så mye dårligere enn alle andre? Det er du ikke. Du er den beste DEG som finnes og verden kunne ikke klart seg uten. Det var 1-100000 sjanse for at akkurat DIN sæd celle ble et menneske, du er freakins like god som alle andre, nyt det!

(Jeg tar ikke ansvar for eventuell oppsigelse som det å dukke opp i hula skjørt på jobb kan føre til)

Nr 1 - Hei

Vel...

Første gang jeg skriver et 'innlegg' annet enn på facebook, og er sjeldent nok der allerede så får se hvordan dette går.

Det er alltid høflig å presentere seg så jeg kan begynne med det.

 

Jeg er en mann i min beste alder. Midt i tyve årene og beveger med stadig fremover i køen mot det unngåelige voksenlivet.

Vel, det har vel egentlig tatt meg igjen for en stund siden uansett, men av og til savner jeg det enkle livet man hadde som barn. Min største drøm var å tjene masse penger så jeg kunne kjøpe all legoen jeg ville. Etter jeg ble 16 har jeg vel kun kjøpt lego til lillebroren min, så det var jo litt av en drøm hehe

Jeg jobber, som de fleste andre, i et service yrke. Har mye kontakt med mennesker og har opplevd mye... Forskjellig... Morsomt hvordan man vokser opp og lærer å være inkluderende mot folk i alle aldere og fra alle samfunnslag, men når man blir eldre begynner man å lage sine egne stereotyper. Barn-meg hadde hatet voksen-meg, garantert. Og nå hadde jeg syntes meg selv var en liten drittunge uten livserfaring så da er vi skuls. Jupp, omtaler meg selv i tredje person. Jeg har på profilen min at jeg skriver dette for min egen psyke, så detter er meg som bare rabler avgårde.

Grunnen til at jeg egentlig ville skrive en dagbok var for å sette tankene mine ned på papir og kanskje fortelle andre som har liknende problemer som meg, hvordan jeg har lært å takle dem og leve med dem. Det er også en del av min egen form for å takle min AD-HD tror jeg. Og la oss ta for oss det veldig kort.

 

AD-HD - #adhd

Det er veldig mange oppfatninger om akkurat dette. Noen tror vi er en egen ur-gruppe som valser rundt og aldri får til noe som helst. Klarer aldri å sitte i ro, bare løper rundt og bråker og ender som oftest opp som dophuer? Den uttalelsen var kanskje litt i drøyeste laget. Men etter å ha fått kommentaren ''Hæ!? Har DU AD-HD!?!?!?!'' mange nok ganger så blir jeg litt sånn... Hva tror du? Helt seriøst, hva tror du en person med AD-HD er? En fyr som kommer løpende rundt og lager grimaser og river ned ting? Det er så mange former, eller heller, grader av AD-HD. Og det morsomme er at vi kjenner igjen hverandre. Det er (i min mening) VELDIG lett for en person med AD-HD å kjenne igjen en annen som også har AD-HD. Mitt største problem med sykdommen, eller psykiske lidelsen, er at jeg blir sliten. Jeg blir sliten i hodet og klarer rett og slett ikke tenke klart, spesielt hvis det ikke er noe som er UTROLIG interessant, og til og med DA er det vanskelig.

For personer uten AD-HD, som tror jeg bare er surrete og vimsete, pleier jeg å beskrive det slik.

''Alt det du tenker i løpet av en hel dag, går gjennom hodet mitt hvert minutt''

Fordi det er ikke at jeg er glemsom eller ikke bryr meg om det du akkurat sa eller ba meg om å gjøre, jeg bare klarer ikke... Det at jeg har fulltidsjobb i det hele tatt er jo et mirakel i seg selv x) hehe Nå skal det sies at jeg har en levetid på ca 1-2 år per arbeidsplass da.

Dette konstante maset inni hodet mitt gjør at jeg blir psykisk sliten, noe som fører oss videre til neste punkt jeg har lyst til å skrive om.

Latskap - #lat #latskap

Jeg blir ofte kalt lat. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å gjøre noe eller har problemer med å bevege meg, men fordi jeg ikke alltid er så flink til å se hva som burde vært gjort. Jeg er sliten i hodet, noe som gjør at jeg ikke klarer å tenke på, eller dvs ikke er så flink til å tenke på, hva som burde vært gjort rundt meg. Har jeg en oppgave eller jobb med instruksjoner, eller jeg får være kreativ og lage utstillinger i salgshyller eller liknende, så er jeg i mitt ess. Men si til meg at jeg må 'rydde huset' og jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Jeg var helt forferdelig på dette for noen år siden og har forbedret meg med lysår i forhold, men er fortsatt forbedrings potensiale. Har dårlig selvtillit pga utseende og min mangel på evne til å diskutere og takle en konfrontasjon. Jeg har pratet i mange år om at jeg må begynne å trene, ser ut som jeg endelig, etter 7 år, kanskje har fått til å begynne. Noe jeg heller vil gjøre bringer oss til punkt nummer tre.

Spillavhengighet - #spillavhengighet #gaming

Det er ikke det at jeg synes spill i seg selv er så fantastisk, for jeg pleier å ende opp med å spille de samme spillene igjen og igjen. Og jeg prater om gaming, ikke penge spill, på akkurat det har jeg ingen erfaring eller råd. Men gaming, det som har blitt så populært de siste tiårene. Jeg vokste opp med gameboy og unger i dag synes det er rart å se en telefon med knapper. Du verden... Hva skjedde...

Men gjennom spill får jeg være kreativ. Bygge sivilisasjoner, erobre kontinenter, designe byer og romskip. Og endelig er jeg fult konsentrert om hva jeg gjør, så alle tankene og stemmene i hodet mitt forsvinner for en stund. Helt til realiteten om at jeg må legge meg eller dra på jobb får meg tilbake. Jeg gjør det ikke for å unnslippe, men for å... Slappe av. Være den personen jeg skulle ønske jeg var, handlekraftig, ressursfull, modig. Men jeg har innsett at det er ting jeg må jobbe med på ordentlig hvis jeg noen gang skal føle meg selvsikker og vell.

 

 

Jeg har prøvd å holde meg kort, har ikke så mye tid til å skrive og snart begynner hodet mitt å vandre igjen så jeg skal fortsette senere. Dette er ihvertfall mine problemer og hvilke utfordringer jeg møter. Jeg har lyst til å skrive om min kamp for å takle dette og hvilke erfaringer, gode og dårlige, jeg gjør meg underveis. Forhåpentligvis kan dette være til bruk for noen andre også, noen som kanskje sliter med de samme tingene og problemene. Eller for underholdningens skyld hvis andres feil og mangler gir deg glede på en eller annen måte. (Syk i hue... Kanskje det er DU som burde skrive en blogg? hehe =P ) Hvis ikke så er det ihvertfall godt for meg å få dette ut, føler meg 10 kg lettere.

Så det var litt av en presentasjon, kanskje litt mer enn hva man vanligvis sier over første håndtrykk, men men... Skal dette funke må man være ærlig =P

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2015 » April 2015
hits